Crimson Altar - The Dwelling (Utgitt 5. Mars)

Crimson Altar er en trio fra Portland, Oregon som ble skapt ved hjelp av svart magi på sommeren i 2015. Denne musikalske heksesabbaten er en svart masse (messe om du vil) bestående av Doom Metal og Folk. Medlemmene er som følger; Alexis Kralicek (vokal/fløyte), Mat Madani (gitar/bass) og Jesse Fernandez (trommer). Dette er deres første full-lengder. 

Portene til  dette demoniske arrangementet åpnes med låten "Asmodeus" . Den er mørk, skranglete og lydbildet er ganske lo-fi. Det er tungt, men på retro 70-tallsvis. Det jeg finner spesielt interessant med dette sporet og platen generelt er deres trang til  å leke med Folk-elementer. Da tenker jeg hovedsakelig på bidragene til Alexis Kralicek. De er med på å løfte det hele opp på et mer okkult nivå. Bandet er også samkjørt. De to-tre siste minuttene utmerker seg med et magisk møte mellom gitarbasert riff og fløyte. Jeg lar meg i tillegg forføre av de rene vokalharmoniene. Det er som å høre en heks preke for sine sataniske følgere. 

"Paralisite" fremstår mer leken og noe lystigere. Tempoet er også en tanke raskere. Vokalharmoniene er nok hakket mer minneverdig. Litt utover låten blir vi møtt med et tøft riff, men det er bassen og trommene som gjør dette partiet såpass fett. 

"Somewhere in the Depths of Hell" starter rolig og halvakustisk med fine toner av fløyte. Det varer imidlertid ikke lenge før melodiøse dommedagsprofetier overtar sangens sjel. Riffet som først slår inn er både melankolsk og litt ondt. Det setter stemningen. Deretter får vi servert de desidert vakreste og beste vokalharmoniene på skiven. Man får egentlig lyst til å synge med. Jeg tror kanskje aha-opplevelsen har meldt sin tilstedeværelse... 

"Lost Few" begynner rett på sak med fuzzy gitar og bestemte trommer hvor fløyteharmonier lusker i terrenget. Deilig atmosfære. Vokalen inntreffer i låtens siste minutter, og det høres like bra ut som forventet. Ellers kunne de egentlig sløyfet vokalisten her. Det instrumentelle står mer enn godt nok på egne bein. 

"Poison Ring" kjører i gang med platens feteste riff. Dette er Doom av den virkelig gamle skolen. Beskrivelsen Proto-Doom passer godt. Vokalen kler det instrumentelle veldig fint. I motsetning til en del annen Doom, så er dette både variert og detaljrikt. Det er mye som skjer i lydbildet. Det liker jeg. Det kan ha med at de henter en del fra 70-tallets Hard Rock-fundament. 

"Endless" synes jeg ikke treffer like bra, selv om åpningen, fløytepartiene og innledningsvokalen tilfredsstiller. Utover sporet blir det hele alt for poppet for en sur og anti-kommersiell pikk som meg, så jeg anbefaler at du som leser tar denne kritikken med en klype salt. 

Dette vakre hekseriet avsluttes med "The Dwelling". Det er den tregeste, mørkeste og seigeste låten. Fløyten tilfører som vanlig til stemningen. Mot slutten øker tempoet i et utsvevende jam-aktig parti som bare går og går før låten fades ut.  Den passer perfekt som skivens avrunder. 

Dette er på de fleste måter en fantastisk plate hvor vokalisten er det sterkeste ledd. Det er ganske utypisk i denne sjangeren. Jeg sier ja til flere kvinnelige vokalister innen Doom. Det funker som bare det. 

Det eneste negative jeg kommer på er det poppete partiet i "Endless" og noe mangel på særpreg generelt sett. 

8.5/10

Artist: Crimson Altar
Plateselskap: Selvutgitt
Lengde: 44:17
Spor:
1. Asmodeus (05:45)
2. Paralisite (05:13)
3. Somewhere in the Depths of Hell (05:34)
4. The Oak and the Ram (01:52)

5. Lost Few (05:00)
6. Poison Ring (06:18)
7. Endless (07:29)
8. The Dwelling (07:08)

https://crimsonaltar.bandcamp.com/