Saint Vitus - Saint Vitus (Utgitt 17. Mai)

Saint Vitus er et Doom Metal band fra Los Angeles. De regnes som en av pionerene av Doom sammen med Pentagram, Witchfinder General, Black Sabbath og Pagan Altar. De ble stiftet i 1979. Originalbesetningen bestod av Dave Chandler (gitar), Mark Adams (bass), Armando Acosta (trommer) og Scott Reagers (vokal). Denne besetningen ga ut to album før Scott "Wino" Weinrich overtok på vokal i 1986. Bandet ble oppløst i 1996, og gjenforent i 2008. I 2009 måtte Armando Acosta forlate bandet av helsemessige årsaker. Han ble erstattet av Henry Vasquez. I 2016 hadde også "Wino" og Mark Adams forlatt dommedagshelgenene som igjen ble erstattet av Scott Reagers og Patrick Bruders (Down, ex-Crowbar).

Saint Vitus er definitivt en av mine favorittband, og dette gjennomtrekket har på ingen måte påvirket dem negativt. Jeg må innrømme at jeg foretrekker "Wino" på vokal, men Reagers gjør også en formidabel jobb. Reagers presterer like bra her som på debuten i 1984. 

Denne upolerte diamanten av et apokalypseverk åpner nærmest perfekt med låten "Remains". I velkjent Saint Vitus-stil. Den begynner med lekne og solide trommer før en eksepsjonelt mørk basslinje fjerner alt som kan minne om håp og positive følelser. Deilig. Jeg er veldig masochistisk når det kommer til Doom. Ellers synger Scott Reagers sykt bra. Reagers har allltid kjørt en mer teatralsk og pompøs vokalstil enn "Wino", og i motsetning til mange av dem som prøver seg i lignende vokallandskap feiler han ikke ved å bli for over the top eller cheesy. Jeg tipper at Lucifer sitter på hodeskalletronen sin i helvete og smiler fra øre til øre, når denne  basstunge herligheten dundrer under hovene hans. For en start! 

"Bloodshed" serverer først en litt rask og repeterende bassgange før resten av bandet følger smertefritt etter (altså rent teknisk, for smerte er det jaggu nok av på dette musikalske udyret). Basslinjen deler noe av intensiteten jeg forbinder med Sludge Metal og Hardcore Punk. Dette er med andre ord ikke Doom i snegletempo. Trommer, bass og vokal utmerker seg, men det kan like gjerne ha med at jeg har en lei tendens til å konsekvent ha hovedfokuset på disse elementene. Det er litt urettferdig av meg. Så til alle gitarister der ute: Jeg beklager. 

"12 Years In The Tomb"  introduseres av lyden av galopperende trommer og støyende gitar. Deretter går gitarstøyen over i et intensivt og grisefett riff. Vokalmessig (instrumentalt også forsåvidt) er dette den tøffeste og mest aggressive låten på skiven. Lyrisk sett må dette være noe av det mest depressive og angstfylte som noensinne har kommet ut av kjeften til Reagers. Atmosfæren er likblek. 

"Wormhole" trekkes i gang med en Stoner-aktig basslinje. Den er også en del av hovedessensen gjennom hele ormehullet av en låt. Saint Vitus har alltid vært i kontakt med et bluesfundament, men jeg synes det er ekstra fremtredende her (og på neste låt). Det er umulig for meg å snakke om det sterkeste leddet på dette sporet, da alle medlemmene utfyller hverandre på svært tilfredsstillende vis. Ellers inneholder teksten en referanse til låten "Clear Windowpane" fra albumet "Born too Late". Sjekk det ut om du vil nerde litt. 

"Hour Glass" handler kanskje om at tiden holder på å renne ut, men det får så være. Å rette fokuset mot denne perlen er nemlig særdeles fornuftig bruk av tid. Dette er god gammeldags bluesrock presset gjennom dommedagskvernen til Saint Vitus. Det er fanden så nydelig. Reagers leverer fra øverste hylle. Dette er Reagers på sitt mest tekniske og melodiøse. Digg.

"Last Breath" brummer og buldrer saaakte avgårde. Det er som å hele bandet har en tung ballast slepende etter seg. Dommedagsfaktoren er skrudd helt opp til 666. Det er ikke mulig å komme høyere på skalaen. Ellers vil jeg tro at siste åndedrag er en seig opplevelse. Ikke akkurat en oppløftende tanke, men hvilken klovn setter på Doom og forventer regnbuer og enhjørninger? Det skal jo for pokker ikke fungere som et samlingspunkt for hippier! Dette må være en av skivens råeste låter. Alt fungerer på alle plan. 

Denne svovelseansen avsluttes med "Useless". Dette er vaskeekte Hardcore Punk. Tempoet er høyt, låten er kort og den innehar temperament i bøtter og spann. Sangen handler selvsagt om protest, men forskjellen fra Hardcore Punk generelt sett er at de fremstiller protester som fullstendig ubrukelige, og at man like gjerne kan gi opp og gi blaffen i alt og alle. Og godt er det. Jeg ville blitt skuffet om Saint Vitus kom med et konstruktivt budskap. 

Ikke la meg distrahere deg mer. Sett på skiven øyeblikkelig. Det er en ordre! 

10/10

Artist: Saint Vitus 
Plateselskap: Season Of Mist
Lengde: 41:02
Spor:
1. Remains (06:23)
2. A Prelude to... (03:19)
3. Bloodshed (03:03)
4. 12 Years In The Tomb (05:23)
5. Wormhole (05:22)
6. Hour Glass (05:22)
7. City Park (04:00)
8. Last Breath (06:37)
9. Useless (01:31)


https://saintvitus.bandcamp.com/