Skiven er delt inn i fire deler: S1.1, S1.2, S1.3 og S1.4. Jeg har valgt å omtale albumet helhetlig og ikke låt for låt slik jeg pleier . Dette kan ikke klassifiseres som musikk i tradisjonell forstand, men mer som en Metalbasert, langstrekt og kunstnerisk oppvisning i spirituell nihilisme.
Platen starter rett på sak ved å trekke lytteren ned i dommedagens svar på kvikksand. Følelsen av håpløshet og det å synke nedover i en seig masse mens man brenner er svært fremtredende. Om skjærsilden mot formodning skulle eksistere, så er dette dens lydspor. Det er også god og fyldig lydkvalitet som gjør det lettere å komme inn i stemningen.
Riffene (om jeg kan kalle dem det) som serveres på dette demoniske samtidsverket er solide, tykke og fete. Ellers dveles det hovedsaklig i droning og pinefull stemning uten destinasjon, mål eller mening. Lydveggen er behagelig og hypnotisk samtidig som den er skrekkelig. Ellers savner jeg en form for vokal i tillegg til litt mer variasjon. Nå skal jeg ikke akkurat påstå at Sunn O))) er forkjempere av variasjon og hyppig vokalbruk, men de fremstår likevel mer dynamiske, modne og eksperimentelle. Ikke så veldig rart om man tar i betraktning at de har ett medlem ekstra pluss lang fartstid... Jeg skal derfor prøve å ikke være like streng i dommen av denne dommedagsaffæren på bakgrunn av dette. Utover det må jeg påpeke at den forrige skiven av Death Carrier er en liten tanke bedre.
Sett deg ned, mediter og nyt alle assosiasjonene du får til byllepest, fordervelse, helvete, synd, død, tortur, rituelle drap osv.
Ja, det er skiver som dette som virkelig får oss til å innse hvor fantastisk livet faktisk er.
Jeg avslutter med de hellige ordene "Nihilistic. Misanthropic. Heavy. Slow. Doom."
7/10
Artist: Death Carrier
Plateselskap: Selvutgitt
Lengde: 53:10
Spor:
1. S1.1 (14:48)
2. S1.2 (07:39)
3. S1.3 (18:49)
4. S1.4 (11:53)
https://deathcarrier.bandcamp.com/