Eyehategod - A History of Nomadic Behaviour (Utgitt 12. Mars)

Eyehategod er et dekadent og nihilistisk Sludge Metal-band fra New Orleans som ble grunnlagt i 1988. Medlemmene består av Mike Williams (vokal), Jimmy Bower (gitar), Gary Mader (bass) og Aaron Hill (trommer).  De regnes som en av pionerene av sjangeren. De er også en av undertegnes favorittband i denne kategorien, så anmeldelsen vil naturligvis være litt farget av det. Men hvem sier vel at anmeldelser er objektive? 

"Built Beneath the Lies" starter rett på sak og Mike Williams høres sintere ut enn noen gang. Det instrumentelle kler den aggressive atmosfæren ubehagelig godt. Låten er tung, støyete og druknet i feedback samtidig som den er forbausende leken og groovy. Typisk Eyehategod med andre ord. Om Black Sabbath og Black Flag hadde hatt et musikalsk samarbeid i helvete etter døden, så hadde dette bandet vært resultatet.

"The Outer Banks" er en seig og tungsinnet jævel med uforutsigbar riffing. Mot slutten av låten økes tempoet og havner i Hardcore Punk territorier. Enkelt og greit. Dette er vel den oppbyggingen de har benyttet seg mest av i løpet av sin karriere, så det blir på en måte litt kjedelig og oppbrukt selv om jeg digger låten på flere måter.

"Fake What's Yours" gir meg momentant riffbasert ekstase. Sangen er kaotisk og beveger seg i alle retninger, men samtidig fremstår den som samlet og behersket. Jeg hører tydelig at bandmedlemmene har vokst som musikere siden 90-tallet (det skulle strengt talt bare mangle). Låten drar meg sakte ned i kloakken og gir ikke slipp før jeg er på randen til å bli kvalt. Akkurat som jeg vil ha det med andre ord.

"Three Black Eyes" åpner med en deilig bassgang før resten av bandet kaster seg på med full kraft. En ting jeg legger merke til ved låten og platen generelt er at det hele oppleves som mer eksperimentelt denne gangen. De høres utvilsomt ut som seg selv, men de virker bevisste på at de ikke vil repetere seg selv for mye. Hardcore Punken og den kaotiske aggressiviten står sterkere her. Tenk mindre Sabbath og mer Black Flag.

"High Risk Trigger" er min favoritt fra denne skiven. Den har så mye punch at jeg får lyst til å knuse alle etablerte strukturer i samfunnet. Spesielt i det amerikanske samfunn. Og det er den følelsen Eyehategod ønsker å gi. Det bekreftes når Mike Williams utbryter "destroy the USA!". Lydbildet er lekkert, riffingen er tung, slagfull, seig, repeterende og veldig angstfylt på den rette måten. Blir du ikke forbannet, antiautoritær og voldelig av denne låten, så blir du aldri det. Her gjør de altså alt rett og litt til...

Dette stridsdyktige våpenet av en plate avsluttes med den pinefulle låten om repetisjon, forventninger og meningsløshet. "Wake up every day. Go to work, go to school. Every day, every day, every day, every day" er sånn ca det eneste lyriske innholdet i låten, og det repeteres i det uendelige og går i loop bare for å emulere følelsen av håpløs gjentakelse. Et ganske kult grep spør du meg. Rent instrumentelt funker det bra, men det er ikke en låt i ordets rette forstand. Det er mer som en depressiv og nevrotisk outro. Det hele avsluttes dypt nede i avgrunnen, så når platen har spunnet sin siste runde sitter man igjen med en fin blandet følelse av ingenting og tomhet. Herlig.


Denne platen leverer alt man kan forvente av et band som Eyehategod. De har for lengst funnet sin oppskrift, og denne har de fulgt slavisk siden. Noen band ønsker ikke å endre på noe som allerede funker. Den mentaliteten kan jeg like. Dette er på nivå med deres aller beste utgivelser. Forskjellen er bare at denne platen er bedre produsert etter mitt syn. Lydbildet er fyldigere, rikere og mer detaljert enn tidligere. Kan dette albumet regnes som deres feteste til nå? Ja, det er godt mulig.

10/10