Hengestaur - To (Utgitt 1. August)

Hengestaur er et Black Metal-band fra Hordaland. De ble stiftet i 2016 av Andreas "Hesj" Hesjedal (vokal, trommer) og Eirik Hommedal (gitar, bass). Dette er da deres tredje singel.

Etter den smålig skuffende singelen "Harahorn", så har de med denne låten gått tilbake til dybden og den fargerike stemningen jeg likte så godt med deres første singel "Evige Straumar". Man skulle nesten tro at bandet har hørt på meg. Jeg uttrykte i forrige anmeldelse at singlene deres kunne virke som reprensenteringer av de ulike årstidene. Den første singelen tolket jeg som sommer, den andre som vinter og denne som høst. Nå mangler de kun vår før de har dekket solsommerverv, vintersolverv, høstjevndøgn og vårjevndøgn. Da er den paganistiske og hedenske syklusen fullendt.

Låten er proppet full av atmosfære, naturtrohet, okkult mystikk og psykedelisk stemning. Man blir rett og slett tatt med på en sjelevandring som er på et helt annet nivå enn gjennomsnittlig BM. Dette er BM for viderekomne. Det er helt på høyde med det aller beste innen sjangeren. Referansepunktene mine er Burzum, Deafheaven og Wolves in the Throne Room , men Hengestaur gjør likevel noe helt eget. Kontrasten mellom det oppløftende og mørke er tydelig tilstede, og det er med på å skape den magiske følelsen jeg sitter igjen med. Det finnes intet lys uten mørke, intet mørke uten lys, ingen glede uten sorg, ingen sorg uten glede, ingen kjærlighet uten hat og ingen hat uten kjærlighet. Låten har mange menneskeliv inne i seg og den reflekterer eksistensen på godt og vondt. Elsk og hat-forhold til relasjoner, verden og menneskeheten generelt har vi alle i ulik grad. Det er i hvertfall slik jeg tolker stemningen. Låten er alt annet enn lettbeint og overfladisk. Om du skulle frykte at denne låten fører deg inn i en eksistensiell krise, så kan jeg si at frykten er rasjonell. Det er absolutt fare for det.

Rent teknisk holder det også definitivt mål. Vokal, bass, gitar og trommer utfyller hverandre nærmest perfekt. Som vanlig. Jeg trenger ikke å nevne så mye mer om de tekniske aspektene ved Hengestaur lenger. Det har blitt åpenbart at de sitter hver eneste gang. Jeg bedømmer dem kun ut i fra deres evne til å skape atmosfære og indre reiser. Denne gangen nailer de alt. Basspartiet som møter meg ca halvveis ut i låten er så melankolsk, vakkert, atmosfærisk, søkende og gåsehudfremkallende at jeg må jobbe for å ikke få tårer i øynene. Dette er kanskje enda bedre enn "Evige Straumar" utrolig nok. Den fikk toppkarakter, så det sier det meste egentlig. Det er sprøtt at et Black Metal-spor på 5 minutter kan inneholde så mye liv og gi meg så mye...

10/10

https://hengestaur.bandcamp.com/track/to