Scott Weinrich - Forever Gone (Utgitt 26. Juni)

Scott Weinrich eller "Wino" er mest kjent som vokalist og låtskriver for det legendariske Doom Metal-bandet Saint Vitus, men denne gangen gir han lyd fra seg i form av en nedtonet, akustisk og nydelig soloplate. Saint Vitus sine beste tekster har som oftest bunnet i eksistensiell smerte, depresjon, angst, sinne, avmakt, avhengighet, savn og annen mørk livstematikk. Disse tekstene handler mye om det samme, men her får man samtidig en følelse av at ting er i ferd med å bli bedre og at perspektiver har endret seg. I motsetning til Saint Vitus hvor tekstene eller musikken på ingen måte reflekterer håp eller lys i enden av tunnelen.

Denne gangen er det benyttet en mer spirituell, selvransakende og dyp tilnærming til den samme tematikken. Både lyrisk og musikalsk. Dette er ikke Metal eller Hard Rock, så man kan si at denne anmeldelsen ikke passer inn på min side. Men Wino er alltid velkommen uansett musikalsk retning.

Dette kan beskrives som litt tung Folk Rock med et melankolsk og balladeaktig preg. Sjangermessig kler Wino sin vokal Folk vel så godt som Doom. Man er ikke i tvil om hvem som synger, og mannen synger som vanlig dritfett. Dette er styggvakkert med trykk på vakkert. Instrumentalt sett beviser han nok en gang at han er en over gjennomsnittet dyktig gitarist. Nå var han ikke gitarist i Saint Vitus, men han har vist frem sine kunster så det holder i band som The Obsessed og Spirit Caravan.

En av svakhetene jeg vil påpeke er at det kan bli noe kjedelig om man behandler "Forever Gone" låt for låt-skive. Problemet forsvinner stort sett i det man behandler den som et helhetlig musikkstykke føler jeg. Det er også noe som mangler som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men sluttresultatet tilfredsstiller definitivt.

Utover det anser jeg "Taken" og Joy Division-coveret av "Isolation". Rent harmonisk utmerker disse låtene seg. "Taken" er hovedsakelig akustisk, men inneholder også et kort og nydelig riff skapt av elektrisk gitar som drar meg mot guddommelig ekstase. Min mentale heis går rett til himmels for å si det på en annen måte.

Albumet avsluttes med en overraskende fin tolkning av Joy Division's "Isolation". Denne låten skiller seg også ut fra de andre på platen med tanke at det her introduseres bass og trommer. Denne coverlåten er utrolig nok lystigere enn originalen (jeg hadde ikke forventet det av Wino kan du si). Den går raskere og sender ut positive vibber, noe som skaper en kontrast som jeg liker veldig godt. Dette grepet gjør på en måte det hele enda mørkere, så sånn sett blir det noe upresist å beskrive den som lystigere enn originalen. Jeg tror Ian Curtis ville vært fornøyd.

Det er bare å trykke på play og lene seg tilbake, spør du meg.

8/10

Artist: Scott Weinrich
Plateselskap: Ripple Music
Lengde: 45:54
Spor:
1. Forever Gone (03:45)
2. Taken (05:12)
3. The Song's At The Bottom Of The Bottle (04:42)
4. No Wrong (03:50)
5. Dark Ravine (03:18)
6. Dead Yesterday (04:27)
7. So Fine (02:46)
8. Crystal Madonna (04:35)
9. Lavender and Sage (05:04)
10. Was, Is, and Shall Be (04:03)
11. Isolation (04:12)

https://ripplemusic.bandcamp.com/album/forever-gone